Redningsaksjon i stillehavet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


  S/Y Checkmate - Beneteau First 43.5                                                                   Skipper: Nils Todal , mail: la8oja@winlink.org


2007.09.09

Reisebrev fra Sulavesi, 09.09.2007

Vi er nå på Sulavesi. Kanskje den mest spennende destinasjon i Indonesia. Vi er ankret utenfor et av de flotteste SPA-Hotellene i Makassar og jentene(kjærringene)våre(vi er 13 båter fra Rallyet her) er stadig å finne under massasje, manikyr og pedikyr...må vite.

Makassar er en by på 1.6 millioner(tall fra Lonely Planet) og på øya Sulavesi bor det ca 9 millioner mennesker hvor storparten er fattige, men lykkelige. Vi ser jo tydelig at det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon, men klasseskillet er så absolutt akseptert.

Øygruppen er utrolig grønn og frodig og vi møter en vennlighet som er ubeskrivelig.

Hver morgen blir vi vekket kl. 04:30 av et svare spetakkel fra minst 20 moskeèr som jaller ut bønnerop fra sine minareter. En halv time etter er en mengde muslimer inne i moskeèn med hodet vendt mot Mekka og rompa i været. Denne delen av Sulavesi er muslimsk, mens lenger nord er det kristne og nordøstover er de katolske og det finnes også buddhister, men det er ingen konflikt mellom trossamfunnene her. Har en muslim problemer stiller alle opp for å hjelpe enten det er en kristen, katolikk eller buddhist. Det virker som der er et utrolig samhold og stor hjelpsomhet menneskene imellom. Vi må jo nødvendigvis si nei takk til alle tilbud om å kjøpe bananer, frukt, håndtverk, etc..., men de tar det med et smil når vi sier nei, takk.

Vi reiste fra båten i 3 dager for å oppleve Tana Toraja som vel er et av de store høydepunkter på øygruppen. Tana er regionen og Toraja betyr høyland. Detter er et fjellområde hvor overtro fortsatt lever i beste velgående.

Underveis de 300 km kom vi gjennom en landsby hvor det var bryllupsfest. Dobbelbryllup. To brødre giftet seg med to søstre fra en annen familie. Her er det fortsatt foreldrene på begge sider som forhandler om giftemål. Fra en gutt ønsker å gifte seg med ei jente i nabolaget går det minst ei uke før han får svar. Det forhandles da om antall bøffler som skal være medgift. Når jentas familie og hun selv har godkjent giftemål sendes det melding tilbake og jentas foreldre starter et møysommelig arbeid med å forberede bryllupsparty.

Vi stoppet tilfeldigvis i landsbyen og ble sporenstriks invitert til bryllupsfest. Vi var 12 personer som ble halt inn for å hilse på brudeparet. 12 store europerere og amerikanere blant de små indoneserne var populært. Bare bildene på kamera kan beskrive de flotte kostymene de bar. Alle gjestene hadde funnet fraem sin beste stas og det var ikke småtterier. Så fargerikt og elegant at vi ble målløse. Masse gode retter stod til vår disposisjon og de hadde blitt skuffet om vi ikke hadde forsynt oss fortalde guiden oss. Alle liker å bli fotografert og ikke minst alle små barna. Det er stor stas når de får se seg selv på kameradisplayet. En ny opplevelse som sitter godt på hjernebarken.

I Tana Toraja bodde vi på et meget spesielt hotell med høy standard. Godt å ligge i ei seng som sto rolig. Alle rom var basert på den gamle byggeskikken som sannsynligvis ble innfør av portugiserne da de innvandret øyriket. Slå opp på Internet hvor dere kan søke på Tana Toraja. Fantastiske byggverk.

Vi kom også til å overvære forberedelsen til en begravelse. Ei 80 år gammel kvinne døde for to år siden og nå var det på tide å begrave henne. (Var nok balsamert) Begravelse her er ensbetydene med stor fest. Vi kom til stedet og fikk oppleve slakting av 8 store bøffler som skulle være festmat. Alle i nabolaget deltar. Et blodbad som foregikk på en stor åpen plass mellom de spesiele husene der det bodde en storfamilie. Festen skulle foregå på ettermiddagen så vi måtte si nei takk til å delta på grunn av tidsnød, men servering skulle vi ha og det ble servert loklat bakte kaker og kaffe som dyrkes på Sulavesi. Det er meget uhøfflig å si nei takk til alt. De var meget glade for at vi besøkte dem og smilet er alltid tilstede. Ganske spesielt å oppleve slik gjestfrihet.

Mere om Sulavesi i neste brev.

Hilsen

Marit og Nils Johan