Reisebrev\2004.10.08\index.htm

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


  S/Y Checkmate - Beneteau First 43.5                                                                   Skipper: Nils Todal , mail: la8oja@winlink.org


2005.04.30
 

Reisebrev fra Venezuela, 30.april 2005 (Reisebrevet i Word-format)

Etter en rundreise i indre områder i Venezuela skal vi nå forsøke å sette våre inntrykk inn i et reisebrev:

Først må vi kunne si at å nedfelle alle inntrykkene i korthet er ikke lett.

Vi fikk med oss en guide som i seg selv er så interessant at det kunne ha vært et eget kapitel.

Han er født og oppvokst i Frankrike, har krysset Atlanterhavet i seilbåt 7 ganger, 5 ganger alene, har bodd halvannet år på Cuba inntil han ble utvist fordi han hadde skaffet lokalbefolkningen noen ”jeans”, noe som var helt ulovlig. Alle på Cuba fikk da utdelt to sett bukser og skjorter pr.år fra Fidel Castro og det måtte holde. Det samme med underbukser og BHér.

Han ble gift med ei kjevedoktor fra Dominikanske Republikk og har slått seg ned her og har bodd 11 år i Puerto La Cruz. Han er flyger og har flydd mange turer inn i jungelen i forbindelse med noen helseundersøkelser blant indianerne etc. etc. Han eier og driver et reisebyrå som primært har seilere som sitt satsningsområde. Venezuela har et enormt potensiale for turisme, men myndighetene viser ikke særlig interesse; de har nok med sine enorme olje - og gassforekomster.

Vi kjørte rundt i en Toyota Land Cruicer 4x4 med 285 Hk og besøkte først lavlandet mellom fjellkjeden i nord og Andesfjellene.

Lavlandet her ligger bare noen cm over havet og under regnperioden står mye av arealet under vann. Det er milevis avstander med fruktbart jorbruksområder på begge sider av de mer eller mindre vel preparerte veger. Noen steder ble vegen ødelagt for to – tre år siden og er fortsatt ikke reparert.

Under hele turen kunne vi følge dyre- og fuglelivet på nært hold. Langs veiene var det vanndammer på vanndammer hvor krokodillene hadde sitt territorium. Det var ikke bare noen få, men tusener. Noen prakteksemplar på 5- 6 m og en mengde små. Krokodillekjøtt er en delikatesse her. Det tilberedes som bacalao. På markedet i San Fernando var det mange boder hvor det ble solgt krokodillekjøtt og likeså langs veiene.

Fuglelivet i disse områdene må være et eldorado for ornitologer. Tusener forskjellige arter fra de minste til 2m høye storker og fugler i alle regnbuens farger.

Så har vi brølapene. Røde og ikke veldig store men de har en stemme som kan skremme inntregere av alle slag. De lever hele sitt liv oppe i trærne og gjerne i de høyeste tre. De er aldri på bakken. Vi kunne stoppe langs vegen og beskue klatreegenskapene på nært hold.

San Fernando er hovedstaden i staten Apure( det er 22 stater i Venezuela) og elva Rio Apure renner gjennom byen. Her tok vi en båttur for å se livet langs floden. Det er en sideelv til den enorme Orinoco – floden som renner ut i Orinocodeltaet sør for Trinnidad. Før vi startet måtte vi klareres hos politiet og likeså når vi kom tilbake. Dette fordi Rio Apura går inn i Coumbia og det fraktes nok en del ulovlig narkotika på floden.

I Rio Apure finnes ferskvannsdelfiner og det var primært de vi skulle få et glimt av. Vi kjørte noen km oppover elva og båtføreren begynte  etter hvert å skramle med en planke for å tilkalle delfinene. Det tok ikke lange stunda før de viste seg frem. De er 2- 3 m lange og oppfører seg som delfinene vi har sett i havet. Grå på toppen og lyserød under.

Ellers fikk vi inntrykk av hvordan folket lever ute i naturen. Ingen infrastrukur, bare noen skur, kilometervis mellom naboene og til nærmeste landsby. I Venezuela er rundt 60-70 % av befolkningen under den såkalte fattigdomsgrensen, men p.g.a. at landet er utrolig fruktbart klarer de fleste seg så noenlunde. Levealderen ligger bare så vidt over 60 år og er ganske lik for menn og kvinner. Det offentlige helsevesenet er på lavmål. Fødende kvinner får en dag på sjukehuset deretter ingen barnekontroll. Ingen kontroll under graviditeten. De beste legene er fra Cuba. Fidel får gratis bensin fra Venezuela i bytte for leger og godt utdannet personell.

Det er ikke skoleplikt, men det er både offentlige  og private skoler. Elevene går på skolen i to skift. Noen går på formiddagen mens andre går på ettermiddagen fordi det ikke er nok skoleplasser. Alle har like skoleuniformer over hele landet.

Vi hadde Mèrida som mål for turen. Byen er en universitetsby( de beste universiteter i Venezuela) med nesten 1 million innbyggere inklusive studentene. Byen ligger på ca 1700m o. h. ved foten av Andesfjellene. Utrolig dramatisk natur. Herfra går verdens lengste og høyeste Telefèrico eller gondolbane opp til Pico Espejo som ligger på 4765 m o.h. like ved Venezuelas høyeste fjell, Pico Bolevar. Vi tok en tur opp, men her oppe skal man ikke gå fort før surstoffmangelen gjør seg gjeldende. Vi var heldige som fikk et glimt av toppen Pico Bolevar før tåka satte inn.

Fjellet er oppkalt etter uavhengighetskjempen Simon Bolevar, El Liberador, som nedkjempet spanjolene og sørget for at Venezuela ble uavhengig i 24. juni 1821.

Pengeenheten i landet er også Bolevarer; det går nå ca 3000 bolevarer på ei norsk krone.

I alle landsbyer er det lovfestet at det skal være en statue eller byste av Simon Bolevar. Den er som regel plassert utenfor kirken, men fordi han var nærmest ateist er ansiktet  alltid vendt fra kirken.

Så var det vegstandarden da. Noen bra motorveger, men utover landsbygda er det bare 4x4 biler som duger. Landet er jo rikt på olje og gass, men det er ingen oljefond her nei og 80 % av befolkningen er fattige. Bilstandarden er deretter. Med en EU-kontroll her ville 80 % av alle kjøretøy havnet på opphuggeriet. Alle som har bil kan starte drosjetrafikk, men de fleste bilene henger nesten ikke sammen og skrangler av gårde, men i Venezuela er det flere Ferrarier i forhold til innbyggertallet enn noe annet land i verden. Det gjenspeiler den enorme forskjellen mellom rike og fattige.

Ingen trafikkopplæring og ingen har sertifikat. Trafikkregler er ukjent og alle forsøker å komme frem på hver sin måte. Riktignok er det høyretrafikk, men de som er inne i ei rundkjøring må vike for de som kommer inn og trafikken går ganske fint i et rolig tempo fordi de fleste biler ikke kan kjøre fort. Av de 8 sylindere i mange biler er det stort sett bare to som virker. Det er mange kontroller utført av militært personell på vegene, men de er bare interessert i å kontrollere om det er et stjålet kjøretøy eller stjålet last, ingen bryr seg om kjøretøyet er forsvarlig.

På noen motorveger er det bomavgift. Vi passerte flere hvor det kostet 200 bolevarer eller 60 øre. Bensinprisen er heller ikke avskrekkende, nemlig 97 bolevarer som er ca 30 øre literen. Diesel koster 20 øre literen.

På turen til Mèrida besøkte vi farmen til en kamerat av vår guide: Pierre, som tidligere var soldat iden franske Fremmedlegionen og har tjenestegjort i Afrika og diverse andre steder, men som nok har desertert og funnet seg ei nydelig kone fra Venezuela. Han hadde kjøpt mange tusen hektar og drev kjøttproduksjon med en besetning på 5-600 dyr. Vi hadde her en trivelig aften med god mat og godt drikke. En meget spesiell opplevelse.

På farmen var det ikke strømforsyning, men med solpaneler og aggregat gikk livet sin gang.

Nærmere Mèrida var vi vitne til at bøndene flere steder brukte to okser foran treplogen oppe i potetåkeren. Det var ikke en traktor å se og i dette området dyrkes det masse poteter helt opp i 3000 m o.h. Det er vel umulig å bruke traktor i dette bratte området. De må nok ha avlange settepoteter skulle vi tro.

For øvrig hadde vi noen turer opp i fjellene med Toyotaen. Ganske ubeskrivelig på flere måter. Vi fulgte en veg som bortimot kan sammenlignes med som om det var lagt et betongdekke på Besseggen. Det er i hvert fall bra det ikke er vinterføre her. Ingen autovern eller sikring og til slutt måtte vi, Marit og Nils johan si stopp. Guiden sa at dette var da ikke så ille, men han etterkom vårt ønske og snudde. Han ville gjerne vise oss en liten spesiell landsby et par tre km lenger nede, men for oss må vi si at nok var nok. Vestlandsveier og Trollstigen blir bleike til sammenligning.

Vi trodde at i vår tid var alle gale ledere som Ludvig den 14. og Saddam og mange av de andre som bygde palasser skulle væra utdødd, men nei da. Den katolske kirke her i Venezuela hadde i 1998 oppført ei helt ny enormt stor kirke i meget moderne stil midt ute på landsbygda langt fra folk flest. Omkring var det anlagt et parkområde som dekker mange tusen mål og med en avenù på flere km med gatelys og monumenter frem mot kirken. Vi besøkte denne og var innei kirka med en guide. Pave Johannes Paul kom ens ærend i 1998 for å vigsle kirken og det var for øvrig første gang en pave har besøkt Venezuela. Det virker helt meningsløst å bruke så mye penger på ei kirke når befolkningen omkring er lut fattige. Der var det ikke spart på noen ting. Etter våre begreper må dette ha kostet milliarder. Dette må være galskap satt i system, men den katolske kirke her er meget sterk og er søkkrik mens befolkningen er lut fattige.  Helt uvirkelig i vår tid.

På hjemturen kjørte vi gjennom hovedstaden Caracas hvor det på vestkanten var flotte blokker og boliger, mens det på østkanten er et enormt slumområdet hvor det ikke finnes veger eller vann eller annen infrastruktur, men noen har visst strømforsyning.

Av de 25 millioner innbyggere i landet bor 1/3 i Caracas

Etter å ha opplevd Venezuela og for så vidt også mange av de Caribbiske øyene virker de hjemlige problemer absolutt å tilhøre kategorien luksusproblemer i høyeste grad.

Vi har på langt nær fordøyd alle inntrykkene etter ei uke på hjul omkring i dette vakre, rike landet som må karakteriseres som noe vanstyrt etter våre begreper.

Det som forbauser oss er at befolkningen er så blide, hyggelige og synes tilfreds med sin situasjon.

Etter hvert kommer det noen bilder fra turen på hjemmesiden.

Hilsen

Marit og Nils Johan