Reisebrev\2004.07.22\index.htm

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


  S/Y Checkmate - Beneteau First 43.5                                                                   Skipper: Nils Todal , mail: la8oja@winlink.org


22.7.2004

Reisebrev 1 fra seiltur i Vesterled sommeren 2004
fra Per-Henning

Situasjonsrapport torsdag 22/7-2004 kl. 23.00

Vi går for seil med støtte av motor, og er i ferd med å runde det Skotske fastlands nordvesteligste punkt; Cape Wrath. Wrath betyr vrede, men akkurat nå er det ikke mye å være sint for.

Jeg er alene på vakt, og de andre ligger nedenunder og sover (eller forsøker å sove). Skipper Nils sover helt sikkert; for han sovner inn på mindre enn 10 sekunder efter at han har lagt seg.

For en time siden (engelsk tid) gikk solen like vakkert ned i havet som på de fleste postkort i den stilen, og avsluttet en herlig dag.

Både vind og strøm har vært gunstige for oss i dag, Sydøstlig vind og medstrøm har brakt oss raskt fremover det meste av tiden. Medstrømmen er ikke tilfeldig. Vi har gjort leksen vår og lest tidevannstabellene, og beregnet gunstigste avgangstidspunkt fra vår forrige havn Stromness på Orkenøyene til kl. 14.00. (Hvordan vi kom dit skal jeg fortelle senere (i Reisebrev 2); nå er det opplevelsene fra dagen i dag (det vil si for en uke siden) jeg vil dele med dere.)

Å ta hensyn til tidevannsstrømmene er helt nødvendig i disse farvannene der forskjellen på flo og fjære er opptil ca. 4 m. Hvis en skal seile kontinuerlig mer enn 6 timer er det som regel umulig å finne en rute i bare medstrøm, så kunsten er å sørge for å få riktig retning på strømmen i de områdene som har den sterkeste strømmen. Det er egne strømkart, tidevannstabeller og selvfølgelig værmelding å få informasjon fra, og altså til sammen ganske mye å vurdere for å gjøre de optimale valg. Den kraftigste tidevannsstrømmen i nærheten av vår rute er i et område som heter Pentland Firt. Der kan strømmen komme opp i hele 12 knop. Det er mye for de fleste båter, og vi gjør max 9 knop for motor, så å kjempe mot en slik strøm med tilhørende sjø, er håpløst.

I dag har vi som sagt valgt riktig tidspunkt for vår ferd forbi "Old man of Hoy", en meget spesiell klippeformasjon på østspissen av øya Hoy, videre langs øya og mot nordvestspissen på Skottland.

Nå har vi har motvind og motstrøm på ca. 1 knop, men seilene stå brukbart på den kursen vi holder, og vi har i tillegg god hjelp av motoren. Vår farten over grunn (dvs farten gjennom vannet minus motstrøm og avdrift) begynner å bli dårlig. Vår ETA (Estimated Time of Arrival) i neste havn, Stornaway på Hebridene har ganske raskt forandret seg fra ca. kl. 07.00 til ca. kl. 09.00.

De som sover under, gjør ikke det så godt lenger, og ønsker ytterligere redusert hastighet for at ikke stampingen i motsjø skal bli for ubehagelig. De som har vært litt på sjøen (og særlig fra Østfold) er nok kjent med uttrykket "å banke pæler". Lyden da skroget smeller mot sjøen gir visse assosiasjoner.

Jeg reduserer motorkraften, og bølgene der Nordsjøen og Nordatlanteren møtes, føles ikke lenger så ubehagelige. ETA på Stornaway på Hebridene blir med ett ca. kl. 11.00, men det er ikke så farlig synes jeg. Det har jo ikke gått 2 uker av min 6-ukers sommerferie ennå.

Slik siger vi frem i natten, og det er fint bare å se utover havet, tenke tilbake på dagen som har gått, og forsøke å skrive litt.

Vi har gledet oss over besøk av en flokk delfiner som har lekt seg rundt båten. De hadde antagelig konkurranse om å være nærmest baugen, der de dykket bak oss, og krysset vår kurs med bare millimeters klaring til baugen.

Sel har vi også sett en del av, og mange forskjellige fugleslag. Måke, tjuvjo, havsule, lundefugl, alke, skarv, lomvi, krykkja og svartbak for å nevne de vi vet navnet på. Mange av dem har det også vært, så det må være mye fisk i sjøen.

Skipper Nils skal ha hundevakten fra 02.00 til 06.00, men i min godhet lar jeg ham sove frem til 03.30. Jeg er ikke så altfor trett, og håper også på å få sove tilsvarende lengre før jeg skal på vakt igjen.

Jeg kommer meg opp i en sjøkøye (foran sofaen i salongen har vi spendt opp en ca. 50 cm høy seilduksvegg) der jeg ligger behagelig uten fare for å falle i dørken uansett krengning.

Jeg sovner momentant, men 04.15 purrer Nils meg; på tre kvarter har vinden har dreid til sydvest, øket til kuling og sjøen begynner å bli ubehagelig stor (anslått til 2,5-3,5m). Vårt mål Stornaway på Hebridene blir oppgitt (ETA var 21.40, altså 17 timer unna med fart mot målet på 1,5 knop), vi slår, og for revet storseil og rullegenoaen redusert til stormfokk størrelse, har vi isteden kurs inn mot den skotske vestkysten.

Vi så oss ut en havn langt inn i en fjord med navnet Loch Nedd, og ved hjelp av GPS (Global Positioning System) samt C-Map (elektronisk sjøkart på PC) visste vi alltid hvor vi var og hva som ventet oss.

Efterhvert kunne vi gi falle litt av, gjorde bedre fart, og fikk det litt behageligere (eller mindre ubehagelig som noen uttrykte det). Kl. 08.15 ankret vi på 6m i en liten poll med høye åser rundt. Det var perfekt sjøly, men vi merket fremdeles vinden godt.

Med anker på 20 kg og 30m kjetting a 3 kg per meter, lå vi trygt.

Efter en obligatorisk og velfortjent ankerdram ble det stille i båten i 6 timer. Vi våknet opp "in the middle of nowhere"; et par hus, men ingen mennesker å se. Det var "gale warning" ifølge værmeldingen både den dagen og dagen derpå, og av trærne på toppen av åsen samt vår egen vindmåler kunne vi konstatere at det nok stemte godt. Sjøen gikk stor utenfor, men i vår egen andedam lå vi trygt.

De som ikke syntes dette hørtes ut som noen drømmeferie, men som har hørt Odd Børresens "Noen ganger er det alright" og hans vise om Colombus, kan nok der finne forklaringer på at noen frivillig oppsøker slike situasjoner. "Hekta på båt" og "noen hyggelige øyeblikk" er stikkord derfra.

På denne etappen var imidlertid forholdet 14-4 i antall timer behagelig/unike opplevelser mot 4 timer litt ubehag (seilere er kjent for sin dårlig hukommelse når det gjelder ubehag) og litt ekstra adrenalin.

Følelsen av å leve tett på, måtte ta hensyn til, og være avhengig av naturen, og også det å bli satt på prøve psykisk og fysisk, er positive opplevelser for meg og mange andre seilere.
Men det får være nok filosofering for denne gang.

De som har lest helt hit, trues nå med Reisebrev 2 som jeg sender snart (tror jeg), der vil den interesserte leser få høre litt om overfarten fra Bergen til Shetland, oppholdet på Shetland, Fair Isle, og Orkenøyene samt ferden langs Skottlands vestkyst ned til Glasgov. I tillegg litt om båt og skipper.

Et lite ord til slutt om hvordan dette reisebrevet når dere. Skipperen er radioamatør, så vi har kortbølgeradio om bord. Til den er det koblet et modem, og via den kan vi sende E-mail via stratosfæren ned til noen utvalgte radioamatører rundt i verden. De tar ned E-mailen og sender den videre til noen som har Internetttilknytning.

Hastigheten vi sender og mottar med varierer med forholdene, og er fra 200 - 2800. Vi har 45 min sende/mottakstid per døgn, så derfor er det vanskelig (les umulig å sende/motta bilder). Vi tar gjerne imot E-mail, med begrens det til ren tekst.